Sentraliserings Absurditet i et Grønt Skifte

Politikerne snakker stadig om at vi må bruke mindre bil og i stede gå, sykle eller ta kollektiv transport. Det bygges stadig flere sykkelstier som vitner om at det tas delvis på alvor.

Samtidig er det en villet utvikling fra politkerne som fullstendig kutter beina av hele denne utviklingen: Den evinnelig sentraliseringen. Som en som ikke kjører bil så merker jeg godt dette. For en god stund siden ble en av barna syke i helgen mens jeg var på besøk i hjembyen. Jeg tenkte jeg kunne gå til et døgnåpent apotek i bysentrum. Det ville ta ca. 20–30 minutter. Slik hadde det vært siden jeg var barn. Men ikke denne gangen. Som så mange andre viktige funksjoner så hadde døgnåpent apotek blitt sentralisert bort til nabo byen. Greit om man kjører men ikke når en går eller tar kollektiv transport.

Nylig kan man lese i avisoverskriftene at fødende ikke rekker fram til sykehuset fordi dagens moderne sentraliserte sykehus ligger for langt unna.

I USA som vi ofte lar oss inspirere fra i denne sentraliseringen så har man typisk store sentral skoler. De er såpass langt vekk fra elevene at å gå eller sykle til skolene er en sjeldenhet. Ønsker vi virkelig denne typen utvikling. Når viktige samfunnsfunksjoner stadig sentraliseres mer, så gjør vi oss mer avhengig av motorisert transport.

Skulle ikke det grønne skrifte tilsi at vi legge alt nærmere folk slik at man i større grad kan gå og sykle?

Jeg mistenker at det er en grunnleggende feil samfunnsanalyse som ligger til grunn for sentraliseringen. Det er en lokal optimaliserings strategy. En ser på hvor effektivt et enkelt sykehus kan drives uten vurdering av hvordan det påvirker samfunnet rundt seg.

Det er en parallell til dette i såkalt “lean manufacturing” som ble pionert av Toyota. Man hadde observert at man i tradisjonelle fabrikker hadde tilnærmet seg optimalisering som noe en gjør per maskin. Hvordan får man en enkelt maskin til å fungere optimalt? Resultatet var sentralisering: store maskiner med høy arbeids takt. Problemet med denne manglende holistiske tilnærmingen var at dette kompliserte flyten av deler i fabrikken. Delene måtte reise lenger mellom hver maskin. Hele fabrikken ble dermed mer ineffektiv. Toyota snudde opp ned på dette og skapte mindre enheter, slik at deler kunne flyte raskere mellom mindre maskiner. Dette skapte mer fleksibilitet og høyere total produktivitet.

Dette måten å produsere på begynner å bli gammel, men offentlig sektor oppfører seg fortsatt som en bilfabrikk fra 1960 tallet. En tror at store maskiner er det mest optimale. Hva som mangler i analysen er transport av deler, dvs mennesker. Tiden vi må bruke i transport, som innebærer tapt arbeidstid mangler i staten sine analyser. En ser kun på hva en offentlig kontor eller sykehus sparer men ignorer kostnadene i tapt arbeidstid og transport av alle som anvender de offentlige tjenestene. For ikke snakke om ansatte som ofte må reise lenger til jobben. Hva som mangler er altså en samfunnsøkonomisk analyse av kostnader. En tar ikke med kostnadene sentraliseringen påfører utenfor den offentlige tjenesten.

En kan se den gamle bilfabrikk tankegangen i hvordan pasienter behandles. En kalles in til diverse undersøkelser over lenger tid der tiden til pasienten er ignorer. Man optimaliserer heller for hva som er gunstig for de forskjellige sykehus avdelingene tidsmessig. Dermed kan det gå uker og måneder mellom hver undersøkelse før pasienten er ferdig vurdert. Det var dette problemet Toyota oppdaget i sin analyse. Man så kun på utnyttelse graden av individuelle maskiner i det gamle fabrikk systemet. Toyota oppdaget at de individuelle delen i dette systemet kunne bruke veldig lang tid på å komme gjennom alle stegene i produksjonen. Dermed kunne ble f.eks. en fabrikasjonsfeil i et ledd av produksjonen bli oppdaget utrolig sent. Man ville da feil produsere i lang tid før feilen ble rettet.

Toyota endret derfor tankegangen slik at et skal heller se på hvor raskt og effekt en del passerer gjennom alle bearbeidelse stegene, heller enn å se på hvor effektivt hvert bearbeidelse steg ble utført. Overført til helsevesenet vil det bety at en analyse av effektiviteten tar utgangspunkt i hvor raskt en pasient kommer gjennom alle stegene i behandlingen i stede for at en primært måler effektivitet av hver avdeling eller ledd i behandlingen.

Jeg tok fram Toyota som et eksempel på verdien av helhets tenking. Vi bør ta med oss det når vi vurderer hvordan hele samfunnet fungerer. Om offentlige og private tjenester gjøres mer lokalt tilgjengelig så kutter vi ned på transport behovene. Vi trenger å bruke mindre penger på veier, parkeringsplasser, busser osv. Innbyggere har en helse effekt av dette. En viktig kilde til dagelig mosjon er små daglige gåturer til skole, jobb, butikker osv. I USA hvor en mangler dette og alle ærender krever bil så har en fått en fedme epidemi.

Politikerne tenker kortsiktig. Det er opptatt av å strekke skattekronene så langt som mulig så de sentraliserer og effektiviserer for å spare kostnader. Men de innser ikke at kostnader spart ett sted ender opp som større utgifter et annet sted. Pengene det Amerikanske samfunn f.eks. tjener på stordrift fordeler av digre kjøpesentre og skoler går tapt i dårligere helse for innbyggerne, større helse utgifter, tapt arbeidstid og tapte skatter.

Ønsker vi virkelig denne utviklingen? Vi er i ferd med å spare oss fattige. Jeg mistenker at i kjernen av mange av disse problemene ligger en økende bedrifts orientert tenking og organisering. En bedrift tenker så klart primært på sin egen lønnsomhet, og ikke hvordan den påvirker lønnsomhet av andre deler av samfunnet. Vi får en lokal optimalisering som ikke nødvendigvis er optimalt nasjonalt eller globalt.

Her er noen enkle eksempler. Om vi antar at samfunnet er best tjent med at hver bedrift optimaliserer sin egen inntjening, så tilsier det at når tobakk selskapet selger mer sigaretter og fast food kjedene selger med junk food så tjener vi alle på det. Dette enkle eksemplet viser hvordan det som er bra for ett selskap er ikke nødvendigvis bra for samfunnet som helhet.

Staten bør altså være forsiktig med å drive sykehus, svømmebasseng, sykehjem osv som bedrifter. Det kan resultere i at en organisasjon kutter kostnader på bekostning av en annen eller samfunnet som helhet.